Over og ut

Når det er nesten syv år siden en blogg har vært oppdatert, er det på tide å stikke fingeren i jorden og slå fast at Superhelter i Norge er historie.

Superhelter i Norge er på mange måter forløperen for Serienett. Etter en tid med bloggen, var tiden inne for å sette i gang et nettbasert tegneserietidsskrift. Siden 2006 er Serienett blitt den viktigste kilden for nyheter om tegneserier i Norge, og sammen med Serienetts Facebook-gruppe fanges opp det meste som skjer rundt norske tegneserieutgivelser, serieskapere, tegneseriearrangementer og øvrig mediedekning for den niende kunstart.

Det var artig å drive med denne bloggen, men den tiden er for lengst over. De tekstene jeg skriver om tegneserier i dag kan først og fremst leses i avisen Lyderhorn, der jeg har en ukentlig tegneseriespalte som i hovedsak tar for seg anmeldelser. Ellers skriver jeg jevnlig andre tegneserietekster for Serienett.

Superhelter i Norge forsvinner fra internett i løpet av 2014. I mellomtiden er det kanskje en og annen godbit å lese her på bloggen blant de 534 tekstene som ble publisert i perioden 2005-2007?

Kristian Hellesund

Anmeldelse: Et univers uten grenser

Superhelttegneserier er en meget variabel genre. Enkelte serier burde aldri fått lov til å bli festet til papir, mens andre viser at selv superhelter både kan gi innsikt i menneskesinnet og en god dose underholdning. En serieskaper som er ekspert på dette er britiske Alan Moore.

På midten av åttitallet tok manusforfatteren turen over andedammen og begynte å skrive manus for forlaget DC Comics. Arbeidet skapte presedens for kommende serieskapere, og det er ikke få tegneserier som er inspirert av Alan Moores verker. I boken Et univers uten grenser har Egmont Serieforlaget samlet superhelttegneseriene Moore skrev manus til for DC Comics på åttitallet. Innholdet er en variert masse. Her serveres to av denne anmelders favoritt-tegneserier med superhelter: Batman-historien “The Killing Joke”, der Moore samarbeider med Brian Bolland, og Superman-historien “Whatever Happened to the Man of Tomorrow”, der tegneren Curt Swan bidrar sammen med blant annet tusjeren George Perez. Men det er flere godbiter her. Noen korte historier med Green Lantern Corps fungerer godt som glimrende science fiction-noveller i tegneserieformat, og en Superman-historie tegnet av Dave Gibbons før serieskaperne laget mesterverket Watchmen, gir interessant innsikt i psyken til Mannen av stål.

Ellers byr boken på en Vigilante-historie som dessverre ikke er like interessant som Marv Wolfman-historiene trykt i norsk Gigant i 1985. Det er også avsnitt med superhelter som Green Arrow, Omega Men og The Phantom Stranger samt en ekstra historie med Batman og et møte mellom Swamp Thing og Superman. Sistnevnte historie er et velkomment gjensyn med tegneren Rick Veitch, som Alan Moore samarbeidet med da serieskaperne med meget stort hell omdefinerte sumpvesenet. Nå er disse historiene, som det er publisert utdrag av i svart/hvitt i Bladkompaniets Inferno-utgivelser fra 1997 og 1998, av enda høyere kvalitet, men like fullt er dette en meget god superhelthistorie.

Alan Moore liker å leke med tegneseriefigurene. Best er han når han går bakenfor helten og ser nærmere på psyken. I Et univers uten grenser er det spesielt Superman som analyseres på en interessant måte gjennom flere historier, men også Batman-skurken Clayface blir gjennomgått på en meget lesverdig måte. Samtidig kan Alan Moore underholde, og det viser han gang på gang i denne boken.

Presentasjonen er utmerket. Tegneren Dave Gibbons har skrevet en spennende introduksjon som ser nærmere på Alan Moore. Dette er kombinert med interessante redaksjonelle tekster om flere av historiene i boken. I tillegg inneholder utgivelsen en ordliste som forklarer mer obskure referanser i tegneseriene. Det setter lesere som er mindre bevandret i DC-universet pris på. Egmont Serieforlaget skal i tillegg ha ros for å bruke norske navn på mange av tegneseriefigurene. Denne anmelder får en god nostalgifølelse av å lese Grønne Lykt i stedet for Green Lantern og se Supermann med to n’er. Dessverre får ikke Lynvingen sitt norske navn i boken, men det får man vel tåle.

Anbefalingen er grei: Dette er en bok tegneserieinteresserte bør få med seg. Samtidig er det en flott introduksjon til en utmerket manusforfatter, og forhåpentligvis følges den opp av mer Alan Moore på norsk. Hva med Swamp Thing? Så langt er ikke den serien presentert i farger i Norge, og det hadde vært flott med en norsk samling.

Et univers uten grenser: Alan Moores superhelthistorier

ISBN 82-429-3153-5

306 sider

349 kroner

Egmont Serieforlaget

Anmeldelse: Spider-Man nr. 2/2007

Spider-Man er den mest profilerte superhelten i Norge for tiden. Tegneseriefiguren har to månedlige tegneseriehefter, og i Spider-Man Kids kan man lese britiskproduserte historier laget for barn i småskolealder. I tegneserieheftet Spider-Man kan man lese de moderne, amerikanske seriene med edderkopphelten, og i årets andre hefte har Schibsted Forlagene valgt å trykke del 2 av to ulike Spider-Man-fortellinger.

Den første delen av heftet føres an av fortsettelsen av historien ”Mr. Parker Goes to Washington”, der Spider-Man opptrer i den nye røde og gule drakten. Historien er på mange måter en filosofering over superheltrollen, der Spider-Man og Iron Man opptrer i sivil i en høring i Washington. Mens manusforfatter J. Michael Straczynski viser sin klasse med både rappe og lesverdige replikker, skuffer tegnerteamet Tyler Kirkham og Jay Lesten (tusj). De velger en tegnestil med mange interessante lay-outgrep, men utformingen faller gjennom sammenlignet med Ron Garney og Bill Reinhold, som tok seg av del 1 av historien. Kirkham/Lesten velger en enklere fremtoning, der tegningene blir mindre detaljerte og minner mer om en avslappet animasjonsversjon av Spider-Man. I tillegg sliter tegnerne med ansiktsuttrykk og øyne, slik at det er vanskelig å få helt bestemt sinnsstemningen til hovedpersonene i historien.

Del 2 av Spider-Man nr. 2/2007 gir leserne del 2 av den femdelte historien “Feral”. Her er det gjensyn med gamle Spider-Man-kjenninger som Lizard, Vermin og Black Cat. Samtidig kan historien by på nostalgi i form av tegningene til Angel Medina. Medinas tegnestil er som om Todd McFarlane er tilbake som Spider-Mans kunstneriske leder, og man får en nittitallsfølelse av å lese historien. Manuset til Roberto Aguirre-Sacasa byr på spenning, og det er en fornøyelse å se hvordan han skriver superskurkene inn i historien. Dog savner denne anmelder de litt såpeoperaaktige replikkene til David Michelinie, som Todd McFarlane samarbeidet med i sin Spider-Man-karriere, men Aguirre-Sacasa gjør like fullt en god jobb.

Spider-Man nr. 2/2007 byr på gode superhelthistorier, men dette er ikke måten man bør presentere slike serier. Denne anmelder mener at det ikke er riktig å kjøre flere historier på en gang i et hefte. Det trekker neppe nye lesere til Spider-Man-bladet, og lesere som har fulgt Spider-Man i Norge gjennom mange år vil savne at Spider-Man-heftenes lange historierekke med edderkopphelten. Det er en bedre måte å servere superhelthistorier på enn å adoptere antologiformatet som blant annet har vært brukt i det norske Conan-bladet.

Pssst, Schibsted Forlagene: Hva med å trykke opplysninger om amerikansk originalpublisering i heftene? Leserne fikk det i Spider-Man nr. 1/2007, men det savnes i dette heftet samt i Marvel Spesial nr. 1/2007 og 2/2007.

Spider-Man nr. 2/2007
USA: Amazing Spider-Man nr. 530 + Sensational Spider-Man nr. 24
52 sider
34,50 kroner
Schibsted Forlagene

(Teksten er tidligere publisert hos Serienett.)

-Ikke gjennomført barnevennlig

I gårsdagens papirutgave av Bergens Tidende, ble Spider-Man Kids nr. 1/2007 anmeldt. Øyvind Holen ga utgivelsen terningkast 3 i en anmeldelse med tittelen "Halvveis barnevennlig". Anmelderen slår fast at "seriene er snillere, kortere og mindre intrikate enn storebrødrene i Spider-Man", men samtidig mener Holen at barnevennligheten ikke akkurat er "gjennomført til fingerspissene". Øyvind Holen konstaterer at anglisismene florerer i utgivelsen i blant annet navn på tegneseriefigurer, og at foreldre nok må forklare sine håper fulle hva "kybernetiske reléskiver" og "ulegemlig" er for noe.

Konklusjonen til anmelderen er klar: Han mener barna like godt kan serveres Ultimate Spider-Man i stedet for dette da det er "moro for fans i alle aldre".

Anmeldelse: Marvel Spesial nr. 1/2007

Spør en superhelttegneserieleser om hvem som er favorittfiguren, og svaret blir ofte Wolverine. Mutanten fra X-Men er en ekte antihelt med forkjærlighet for slagsmål og slående replikker. Gjennom en rekke opptredener både sammen med mutantgruppen og alene har kanadieren bygget opp en solid fanskare. Fanskaren finnes også her hjemme, og i 2001 og 2002 hadde Wolverine eget hefte. I tillegg har figuren figurert i de ulike heftene med X-Men som er gitt ut her hjemme i Norge. Både i Atlantic Spesial, Prosjekt X, Marvel Spesial, New X-Men og X-Men har Wolverine vært med i både solohistorier og avsnitt der mutanten har opptrådd sammen med X-Men.

Når Schibsted Forlagene velger å gi Wolverine en av hovedrollene i det nye heftet Marvel Spesial, så er ikke første gang tegneseriefiguren får lov til det. En miniserie med Wolverine av Chris Claremont og Frank Miller ble presentert i Marvel Spesiel nr. 1/1987. Tyve år senere er Wolverine nok en gang tilbake i Japan i Marvel Spesial nr. 1/2007. Som følge av hendelser i miniserien House of M, som ikke er gitt ut på norsk, har jervmannen fått minner fra alt han har opplevd gjennom årene. Og det er verken få eller bare hyggelige minner for en som ble født på 1800-tallet. Dermed skal den kanadiske tøffingen ut for å hevne seg på gamle fiender og motstandere. På veien møter han Silver Samurai, og en annerledes kampsekvens klart inspirert av manga er høydepunktet i dette heftet.

Schibsted Forlagene har funnet et perfekt sted å starte publisering av nye Wolverine-historier. Her fremstår tegneseriefiguren som ny, og nye lesere trenger ikke vite noe særlig for å komme inn i historien. For sikkerhets skyld kan forlaget også by på godsaker. Manusforfatter Daniel Way er ikke blant de mest rutinerte, men han kan lage spennende historier. Mesteparten av heftet er fra førstepersonsperspektiv, der vi følger Wolverines tanker omkring det han opplever. Way skildrer mutanten på en utmerket måte, og som manusforfatter er han heller ikke redd for å bruke handling fremfor ord. Daniel Way støtter seg på to rutinerte tegnere. Javier Saltares (skisser) og Mark Texeira (tusj) er i USA best kjent for sin innsats på relanseringen av Ghost Rider på begynnelsen av nittitallet. Her i Norge har tegnerne fått vise seg lite frem, men i Marvel Spesial nr. 1/2007 er det to dyktige og rutinerte tegnere vi møter. Sammen byr de på spennende sidelayout, varierte perspektiver og dyktig håndverk. Visuelt sett er dette blant det bedre av amerikanske superhelttegneserier, og da er det ekstra hyggelig å få se det i norsk språkdrakt.

Marvel Spesial er helt klart det beste av Schibsteds tre første Marvel-hefter. I tillegg til utmerket innhold, kan bladet by på en flott presentasjon. Her går det i glanset papir som får tegninger og farger frem på en glimrende måte. I tillegg har heftet pappomslag, slik som forlaget allerede bruker på M-bladet. Det er et glimrende trekk, som denne anmelder håper også vil spre seg til Spider-Man. Neste nummer av Marvel Spesial er ute i slutten av april, men da er det X-Men som er i fokus. Dermed må norske lesere vente til mai før fortsettelsen av Wolverine-historien kommer. Men det tåler vi!

Marvel Spesial nr. 1/2007
52 sider
39,50 kroner
Schibsted Forlagene

(Teksten er tidligere publisert hos Serienett.)

Anmeldelse: Spider-Man Kids nr. 1/2007

Nytt forlag og ny tittel. Det er status for Schibsted Forlagenes første utgave av tegneserieheftet med Spider-Man-serier for barn. Mens Egmont Serieforlaget kalte utgivelsen for Spider-Man Magazine, har den nå fått tittelen Spider-Man Kids.

Innholdsmessig er det ingen forskjell. Schibsted Forlagene kjører videre med britiskproduserte tegneserier fra Panini UKs tegneseriehefte Spectacular Spider-Man. Her går det i korte, avsluttede historier der action står i fokus. Ønsker man å lese lengre, psykologiserende historier slik det har vært mange av i det vanlige Spider-Man-heftet, er Spider-Man Kids definitivt galt hefte å lese. For øvrig er det den samme oversetter i Spider-Man Kids som i Spider-Man Magazine: Jens E. Røsåsen.

Spider-Man Kids har to historier. I den første er det Spider-Man og Iron Man som møter en trussel fra den superslemme roboten Ultron. Det andre avsnittet setter Spider-Man sammen med Silver Surfer i en kosmisk historie der det står om Jordens fremtid. Heltenes motstander er superskurken Kang, mens Galactus også spiller en rolle i historien. Begge historiene er actionfylte og godt tegnet, og tegneren Andie Tong, som besøkte Raptus i 2005, er en av bidragsyterne. Dessverre er replikkene og de andre tekstene rimelig tunge for en ung leser. En andre- og tredjeklassing skal slite med ord som ekskursjon, forskningsinstitutt, androiden, sentinels, sikkerhetskamera, ulegemlig, materialisere og evakuere; for å komme med noen eksempler fra de første tre sidene av historien med Iron Man og Spider-Man. I tillegg kommer alle de engelske navnene på ulike helter og skurker. Dog kan det være lesestimulerende for en småskoleelev å lese historier med Spider-Man, men samtidig krever det å få fullt utbytte av historiene at de leses sammen med en voksen.

I tillegg til tegneserier kan Spider-Man Kids by på ulike oppgaver og aktiviteter for de yngste. Her skal først og fremst forståelsesoppgavene til Iron Man-historien roses. Det er en pedagogisk riktig måte å få barna til å se om de faktisk fikk med seg hva som skjedde i historien. Tegneoppgavene er også OK, der man skal tegne ulike Marvel-figurer. I tillegg følger det med en plakat, klistremerker og en presentasjon av Silver Surfer.

Spider-Man Kids er i utgangspunktet en OK utgivelse for de yngste. Kanskje et slikt hefte også ville fungert med klassiske Spider-Man-historier? Det kan være at tegningene av for eksempel Steve Ditko ville blitt for sære og utdaterte for dagens barn og at det derfor er riktigst å bruke moderne tegnere og forfattere som kan bruke referanser fra vår egen tid. Men tygg litt på det, Schibsted Forlagene!

Spider-Man Kids nr. 1/2007
36 sider
39,50 kroner
Schibsted Forlagene

Anmeldelse: Tysk Wolverine nr. 30

Mens vi nordmenn venter på at Marvel Spesial nr. 1/2007 med Wolverine skal komme i salg neste uke, tar vi et kjapt tilbakeblikk på tysk Wolverine nr. 30. Hovedhistorien i dette heftet er avslutningen på en House of M-crossover, og den ble opprinnelig publisert i amerikansk Wolverine nr. 35; heftet før Schibsted Forlagene tar opp tråden med Wolverine i Marvel Spesial nr. 1/2007.

Norske tegneserielesere ble spart for miniserien House of M, som Egmonts samtrykkpartnere i Danmark og Finland ga ut i to spesialhefter i fjor. I miniserien skaper Scarlet Witch en alternativ virkelighet for Marveluniverset. Denne alternative virkeligheten ender med at situasjonen blir svært annerledes for Marveluniversets mutantbefolkning. De fleste mutantene mister kreftene sine, mens andre dør. Også enkelte superhelter vandrer heden i House of M, som neppe Schibsted Forlagene gir ut på norsk. Forlaget starter nemlig på et senere punkt i handlingen i tegneserieheftene Spider-Man og Marvel Spesial.

Wolverine er et av Paninis tyske Marvel-blader. I likhet med forlagets X-Men-hefte, har Wolverine månedlige utgivelser. I Wolverine nr. 30 er heftet delt mellom den kanadiske mutanten og hans kvinnelige sidestykke, X-23. I bladets første del presenteres tredje og siste del av historien "Chasing Ghosts", som på tysk har fått tittelen "Gespensterjagd". "Chasing Ghosts" utspiller seg i den alternative House of M-verdenen, og i praksis er den mer er en historie om Mystique enn en historie om Wolverine. SHIELD prøver å få tak i Wolverine, og for å få tak i ham er det jervmannens kjæreste, Mystique, som må utlevere det hun vet gjennom erindringer og opplevelser. Det er Daniel Way som har skrevet manus til historien, og han er en til tider fåmælt person i tegneseriene sine. Ofte lar han handlingen tale, og det stiller krav til tegnerne. Heldigvis har han med seg erfarne tegnere som Javier Saltares og Mark Texeira, og sammen leverer de et godt stykke håndverk. Det er det samme teamet som har ansvaret for Wolverine-historien som påbegynnes i Marvel Spesial, og det tar ikke det grafiske skade av.

Resten av heftet er nest siste del av den seksdelte X-23-historien "Innocence Lost". Billy Tan (tegning) og Jon Sibal (tusj) står for godt tegnearbeid, og mange spennende oppbygde sider gjør tegneserien vakker å se på. Manusforfatterne Craig Kyle og Christopher Yost leverer en spenningshistorie med psykologisk drama. Det er lite action her, siden det tross alt bygger seg opp mot en avslutning i neste utgave av tysk Wolverine.

Som vanlig kan Panini Tyskland levere et tegneseriehefte med flott papir og glanset papiromslag som er litt tykkere enn det Schibsted Forlagene bruker på Spider-Man. Denne anmelder foretrekker dog pappomslaget som Seriehuset brukte på Marvel Superheltene nr. 10 i fjor, men Paninis glansete omslag er absolutt ikke å forakte. Redaksjonelt sett gjør den tyske redaksjonen en god jobb med bakgrunnsstoff om House of M og en lesverdig og informativ innledning til heftet. Alt i alt er dette en utmerket utgivelse, der man kanskje burde brukt hele heftet til Wolverine. Men tyskerne ligger ikke så langt etter de amerikanske originalutgivelsene i sine historierekker, og da er dette et redaksjonelt grep for å ikke gå tom for nytt Wolverine-stoff som er bakgrunnen til at heftet redigeres slik.

Wolverine nr. 30
USA: Wolverine nr. 30 + X-23 nr. 5
52 sider
3,95 euro
Panini Comics