Anmeldelse: Et univers uten grenser

Superhelttegneserier er en meget variabel genre. Enkelte serier burde aldri fått lov til å bli festet til papir, mens andre viser at selv superhelter både kan gi innsikt i menneskesinnet og en god dose underholdning. En serieskaper som er ekspert på dette er britiske Alan Moore.

På midten av åttitallet tok manusforfatteren turen over andedammen og begynte å skrive manus for forlaget DC Comics. Arbeidet skapte presedens for kommende serieskapere, og det er ikke få tegneserier som er inspirert av Alan Moores verker. I boken Et univers uten grenser har Egmont Serieforlaget samlet superhelttegneseriene Moore skrev manus til for DC Comics på åttitallet. Innholdet er en variert masse. Her serveres to av denne anmelders favoritt-tegneserier med superhelter: Batman-historien “The Killing Joke”, der Moore samarbeider med Brian Bolland, og Superman-historien “Whatever Happened to the Man of Tomorrow”, der tegneren Curt Swan bidrar sammen med blant annet tusjeren George Perez. Men det er flere godbiter her. Noen korte historier med Green Lantern Corps fungerer godt som glimrende science fiction-noveller i tegneserieformat, og en Superman-historie tegnet av Dave Gibbons før serieskaperne laget mesterverket Watchmen, gir interessant innsikt i psyken til Mannen av stål.

Ellers byr boken på en Vigilante-historie som dessverre ikke er like interessant som Marv Wolfman-historiene trykt i norsk Gigant i 1985. Det er også avsnitt med superhelter som Green Arrow, Omega Men og The Phantom Stranger samt en ekstra historie med Batman og et møte mellom Swamp Thing og Superman. Sistnevnte historie er et velkomment gjensyn med tegneren Rick Veitch, som Alan Moore samarbeidet med da serieskaperne med meget stort hell omdefinerte sumpvesenet. Nå er disse historiene, som det er publisert utdrag av i svart/hvitt i Bladkompaniets Inferno-utgivelser fra 1997 og 1998, av enda høyere kvalitet, men like fullt er dette en meget god superhelthistorie.

Alan Moore liker å leke med tegneseriefigurene. Best er han når han går bakenfor helten og ser nærmere på psyken. I Et univers uten grenser er det spesielt Superman som analyseres på en interessant måte gjennom flere historier, men også Batman-skurken Clayface blir gjennomgått på en meget lesverdig måte. Samtidig kan Alan Moore underholde, og det viser han gang på gang i denne boken.

Presentasjonen er utmerket. Tegneren Dave Gibbons har skrevet en spennende introduksjon som ser nærmere på Alan Moore. Dette er kombinert med interessante redaksjonelle tekster om flere av historiene i boken. I tillegg inneholder utgivelsen en ordliste som forklarer mer obskure referanser i tegneseriene. Det setter lesere som er mindre bevandret i DC-universet pris på. Egmont Serieforlaget skal i tillegg ha ros for å bruke norske navn på mange av tegneseriefigurene. Denne anmelder får en god nostalgifølelse av å lese Grønne Lykt i stedet for Green Lantern og se Supermann med to n’er. Dessverre får ikke Lynvingen sitt norske navn i boken, men det får man vel tåle.

Anbefalingen er grei: Dette er en bok tegneserieinteresserte bør få med seg. Samtidig er det en flott introduksjon til en utmerket manusforfatter, og forhåpentligvis følges den opp av mer Alan Moore på norsk. Hva med Swamp Thing? Så langt er ikke den serien presentert i farger i Norge, og det hadde vært flott med en norsk samling.

Et univers uten grenser: Alan Moores superhelthistorier

ISBN 82-429-3153-5

306 sider

349 kroner

Egmont Serieforlaget