Kommentar: Hva bør man gi ut i Norge?

I sommer satte Superhelter i Norge i gang en debatt om hva som bør gis ut av superhelttegneserier i Norge. Debatten har ikke tatt av her på nettsidene, men jeg har fått flere innspill på e-post der nettsidens lesere spør om hva jeg mener, så her kommer mine tanker. Tankene dreier seg omkring superhelttegneserier i vanlige tegneseriehefter.

Først og fremst synes jeg at tegneseriehefter fra både forlagene DC og Marvel bør være tilgjengelig på det norske markedet. Det virker som om forlagene har best erfaringer med Marvel-serier, og det er nok derfor det helst er Marvel-materiale som kommer ut. Personlig mener jeg at en rekke DC-serier holder høy kvalitet og bør være mulig å gi ut her hjemme.

Hvorfor har så mange utgivelser av superhelttegneserier vært mislykket i Norge? Jeg tror hovedproblemet er at man ikke presenterer figurene og bakgrunnshistoriene godt nok. Et tegneserieblad skal kunne nytes av både den faste leserskaren og de som plukker opp et hefte sånn dann og vann. Dermed må situasjoner som har skjedd i bladene tidligere forklares grundig hver gang, seriefigurer som gjester bladene må presenteres gjennomgående og leserne må få mye bakgrunnsstoff om serieskaperne og tegneserier generelt. Samtidig må det ikke foregå for store hopp i en storyline uten at leserne får en detaljert forklaring på hva som har skjedd. Da man for eksempel i Danmark tok opp tråden med Marvel-utgivelser på begynnelsen av 1970-tallet, var det midt i avanserte fortellinger. Leserne var dømt til ikke å kunne forstå handlingen i historier med for eksempel X-Men, Thor og Avengers, og heftene gikk inn etter kort tid. Dette tror jeg kan unngås ved hjelp av solid, redaksjonelt arbeid der man bearbeider alle muligheter for å misforstå handlingen.

Et annet problem har vært antologiformen. I Gigant har Egmont Serieforlaget de siste årene presentert miniseriene Kingdom Come og Superman: Birthright samt Batman-historien Hush. Gigant kom ut annenhver måned med dette innholdet, og fordi man satte plutselig inn en utgave med Batman-historien Detektiv nr. 27 midt i utgivelsene, tok det nesten et år å få ut Kingdom Come. Superman: Birthright kom aldri ut i sin helhet, fordi heftet til slutt gikk inn. Gigant ble gitt ut med minimalt av redaksjonell omtale av innholdet. Jeg vil strekke det så langt som til å påstå at det var nesten umulig å følge med i det som foregikk i heftet, siden det gikk to måneder mellom hver utgivelse. ”Gamle” Gigant fra rundt 1980 var en helt annen sak, men det hadde også med datidens DC-historier å gjøre. Forlaget var mer opptatt av å skape gode, avsluttede historier enn lengre kronologier av tegneserier. Det skulle være mulig å sette seg ned med et hefte uten å vite så mye på forhånd. I tillegg var DC-historiene den gang produsert med barn som målgruppe i motsetning til mange av dagens serier. Dermed hadde ”gamle” Gigant en lavere terskel for nye lesere enn ”nye” Gigant. Resultatet ble nok at nye lesere ikke plukket opp ”nye” Gigant, mens en tilfeldig leser gjerne tok med seg ”gamle” Gigant. Det er ikke noe galt med antologiformen. Problemet dukker opp med en gang historiene i en antologi har fortsettelser over flere nummer. Mange lesere vil rett og slett føle seg snytt og heller la være å anskaffe seg heftet fremfor å kjøpe det. Antologier er ellers ikke bare en ulempe. En klar fordel med en antologi er at man kan presentere tegneserier for en lesermasse som ellers ikke ville blitt kjent med serien og dermed skape potensielle kjøpere for en ny utgivelse. Det er også synd dersom salgstall for et hefte som ikke presenterer tegneseriene på best mulig måte settes som norm for om senere utgivelser skal selge eller ei.

Av en kommentar her på Superhelter i Norge ser jeg at Seriehuset kommer til å gå bort fra antologiformen med stadige fortsettelser. Det samme skal Egmont Serieforlaget i Danmark med sitt hefte Superman & Batman. Danskene har fått mye pepper på blant annet Egmonts eget superheltforum for å kjøre minst tre fortsettende historier i hvert hefte, og de ønsker nå å gjøre noe med dette. Det er bra! Jeg tror at et tilsvarende hefte har sin misjon også i Norge, og med avsluttede historier vil det være mulig å nå en størst mulig lesermasse.

Tegneserieforlagene i Norge glemmer de yngste, slik jeg ser det. Batman var årets vinner blant solgte viskelær og pennal hos bokhandlerne, og da burde de yngste også hatt muligheten til å lese tegneserier med flaggermusmannen. Spider-Man har lenge vært en vinner blant bokbind og permer, og de yngste bør serveres noe annet enn de psykologiske voksenseriene som for tiden serveres i norsk Spider-Man. Tankene til Egmont Kärnan i Sverige om en barne-Spider-Man-utgivelse er i mine øyne helt riktig. Spider-Man er populær blant barn i Norge. Figuren er blant annet kjent fra satellitt-tv, og potensialet for et tegneseiehefte rettet mot barn bør være der. Det samme gjelder Justice League fra DC. Mange kjenner figurene fra kabel-tv, og noen av dem ville nok plukket opp et Justice League-hefte rettet mot barn. Det ville de nok også dersom for eksempel Teen Titans inntok satellitt-tv rettet mot Norge. Både DC og Marvel har laget tegneseriehistorier basert på tegnefilmene, og jeg er overbevist om at dette kunne selge. For Batman sin del kunne man til og med gitt ut den klassiske utgaven av serien fra 50-tallet, slik svenskene gjorde i heftet Läderlappen sent på åttitallet. Dette er tegneserier laget for barn, og også dagens barn vil kunne kose seg med dem.

Superman er stor blant mannen i gaten. ”Alle” vet hvem Superman er, og mange ifører seg t-skjorter og gensere med S-logoen. Det er derfor rart at ingen norske forlag gir ut et eget Superman-hefte. Skal jeg komme med en spådom, så vil Superman ha Batmans status hos bokhandlerne neste høst. Bokbind, pennaler, viskelær og matbokser med Superman-symboler kommer til å dominere i norske klasserom. Barna liker Superman, og den kommende filmen vil skape stor blest omkring figuren. Norske tegneserieforlag bør være klar og gripe muligheten. Det bør ikke bare være en filmspesial på markedet når Superman-feberen rir landet. Om 2007 vil jeg spå at Powerpuff Girls og andre jentehelter vil settes på sidelinjen av Wonder Woman. Den gamle girl power-figuren fra 1940 vil være heltinne blant skolejentene, og det vil være in med linjaler, bokbind og t-skjorter med Wonder Woman-merker. Tegneserier med Wonder Woman? Det bør det også være.

Hva bør så forlagene gi ut? Det er ingen tvil om at amerikanske superhelttegneserier er inne på det norske markedet som aldri før. Etter en periode på 1990-tallet der genren var så godt som død i Norge, forteller dagens utgivelser at forlagene mener dette er interessant materiale å gi ut – både kommersielt sett og kvalitetsmessig. Rett nok må mye av interessen tilskrives filmatiseringer som X-Men, Spider-man, Fantastic Four, Batman Begins og Daredevil og den bevissthet disse filmene har gitt tegneseriefigurene blant folk flest, men like fullt ser det ut som om det finnes et marked som interesserer seg for slike tegneseriehefter. Når over 150.000 nordmenn går på kino for å se Batman Begins, vil helt sikkert en del av dem være fristet til å plukke opp et Batman-hefte de finner i kiosken. Dermed blir nok tegneserier med filmtilknytning et must.

Mens Marvels superhelter til en viss grad trives på det norske tegneseriemarkedet, er Marvels hovedkonkurrent i USA, forlaget DC, uten sine seriehelter i norske tegneseriehefter. I mine øyne er det feil, for det er nå DCs superhelter nok en gang burde ha muligheten til å få fotfeste på det norske markedet nok en gang. DC-heltene har i utgangspunktet en fordel fremfor Marvel-figurene. Mannen i gaten vet mer om Supermann og Batman enn han gjør om Daredevil og Iron Man. I tillegg finnes det mange år med serieutgivelser å falle tilbake på for DC-seriene i Norge. Frem til Supermann-bladet ble lagt ned på begynnelsen av 1990-tallet hadde serien blitt utgitt i Norge i over 25 år. Dermed kan man også spille på sentimentaliteten hos dem som i sin tid kjøpte Supermann.

Hvordan bør man gi seriene ut? Jeg er overbevist om at måten SEMIC ga ut Marvel-serier sammen med sine nordiske søsterforlag på midten av 1980-tallet er den riktige. Dette må være utgangspunktet. Da står jeg igjen med følgende tanker:

-En helhetlig utgivelseslinje. Seriene bør presenteres som en helhet, men med forskjellige titler. Tanken må være at leserne helst skal følge alle seriene fra utgivelse til utgivelse. Kanskje en nummerering á la SEMICs ”Marveluniverset” er en god tanke her. Aktiv markedsføring av utgivelsene i de enkelte bladene er viktig. Alle leserne skal hele tiden vite hva som skjer neste gang i det neste heftet som kommer ut med DC- eller Marvel-superhelter.

-En eller to hovedserier samt en antologi eller et hefte der heltene går på rundgang (som Egmonts Mega Marvel). For DC-utgivelser sier vel hovedseriene seg selv. Det må bli Batman og Superman. For Marvel ser jeg for meg Spider-Man og Fantastic Four. Enkelte smakebiter fra diverse seriehefter for å bli kjent med ulike helter i de to universene bør brukes som biserier nå og da. Antologiene skal ha forbud mot fortsettende historier. Salgstall får bestemme om kanskje en serie etter hvert fortjener eget hefte.

-Skul til filmer og motetrender ellers. Når Wonder Woman og eventuelt Flash dukker opp på kino, bør et tegneserieforlag være klar for å gi kinogjengerne en annen smak av tegneseriefigurene. Når mange norske gutter har Batman-bokbind, vil noen av dem også ønske å lese om tegneseriefiguren.

-Ikke vær redd for svart/hvitt! Superhelttegneserier må ikke gis ut i farger. Enkelte serier taper seg ikke i strålende gråtoner eller rene svarte og hvite flater!