Marvel-heltene kommer til Norge (1968-1984)
Fra 1977 og frem til ut på 90-tallet var Atlantic Forlag en viktig aktør på det norske tegneseriemarkedet. Forlaget, med utgivelsesadresse i Fredrikstad, profilerte seg først og fremst gjennom utgivelser med Tarzan, Korak og Helan & Halvan, men også tegneserieheltene fra det amerikanske tegneserieforlaget Marvel endte opp på Atlantics utgivelsesprogram.
Atlantic i Norge hadde et utstrakt samarbeid med to nordiske søsterforlag - Atlantic i Sverige og Winthers i Danmark. De fleste bladene ble gitt ut i samtrykk, og Atlantic i Sverige ser ut til å ha vært den ledende aktøren i samarbeidet. Det svenske Atlantic ble drevet av en tidligere ansatt i forlaget Williams etter at sistnevnte forlag ble kjøpt opp av svensk SEMIC. Winthers i Danmark hadde i en årrekke gitt ut ulike pocketbøker, men fra 1978 satset man i tillegg på tegneserier i samarbeid med Atlantic.
I Norge hadde SE-bladene gitt ut Marvel-serier på slutten av 1960-tallet. Det var ikke mange heftene som ble gitt ut, og i løpet av første årgang var både Edderkoppen, Fantastiske Fire, Koloss (Hulk) samt fellesheftet til Fakkelen og Jernmannen en saga blott i 1968. Bare Demonen holdt det gående frem til 1970. Dermed var det et nybruddsarbeid Atlantic måtte gjøre da heftene Edderkoppen og Atlantic Serien, der Fantastiske Fire var hovedfigurer, dukket opp i 1978. I de første utgivelsene var Demonen biserie i Atlantic Serien (som senere skiftet navn til Fantastiske Fire) og Sub-mariner og Thor biserie i Edderkoppen. I tillegg til disse månedsheftene, satset Atlantic på diverse album, spesialutgaver og pocketbøker. Atlantic ga for eksempel ut hele 16 album og 11 pocketbøker med Edderkoppen frem til 1984. I tillegg kom minialbumserien Atlantic Spesial med både Edderkoppen og Fantastiske Fire som hovedfigurer. I det store og hele fikk Atlantic ut Amazing Spider-Man nr. 140-227 samt Peter Parker nr. 4-83. En del annet materiale med Edderkoppen fra det amerikanske heftet Marvel Team-Up havnet i diverse Edderkoppen-album og pocketbøker. Av Fantastic Four kom i hovedsak nr. 154 til 231 ut fra Atlantic Forlag.
I 1980 ble den norske Marvel-familien utvidet med Hulk. Hulk gikk på denne tiden på svensk fjernsyn, og mange østlendinger benyttet muligheten til å se TV-serien der. Dermed fikk også et Hulk-blad befeste seg på det norske markedet, og Atlantic brukte TV-statusen i sin markedsføring av bladet. At Hulk var en suksess for Atlantic kan man se av ekstrautgivelsene forlaget kom med. Hulk figurerte i månedsbladet sitt samt i 12 album- og 7 pocketbokutgivelser fra 1980 til 1984. I store trekk ble Incredible Hulk nr. 173-292 gitt ut.
I 1981 var det klart for enda en Marvel-utgivelse. I Atlantic Special, som nå var blitt gjort om til en antologitittel, kunne man lese om både X-mennene (X-Men nr. 101-114), Jernmannen, Daredevil (Demonen) og Spøkelsesrytteren. Sannsynligvis solgte ikke Atlantic Special godt nok, slik at bladet i 1982 ble erstattet med Demonen i eget blad - denne gang under navnet Våghalsen. Det ble med 11 utgivelser av Daredevil nr. 108-141 før figuren dukket opp som biserie i Hulk fra 1983 med Frank Millers Daredevil (nr. 162-184). I 1981 ble det også slutt på eget blad med Fantastiske Fire. Serien hadde noen gjesteopptredener som biserie i Edderkoppen, men så var det slutt på heltegruppen i norske utgivelser for en tid.
Det ble også flere faste utgivelser fra Atlantic. Alle de amerikanske originalheftene med She-Hulk kom på norsk i bladet Lady Hulk. Ka-Zar fikk man også stifte bekjentskap med i eget blad med de amerikanske utgivelsene 1-20 samt Ka-Zar The Savage 1-2, mens Spider-Woman fikk fire blader som Tarantella i 1984. Et annet hefte som må ha solgt bra var Dracula. Fra 1982-1984 kunne Atlantic trykke 23 blader med utdrag fra det amerikanske heftet "Tomb of Dracula", der Marv Wolfman og Gene Colan gjorde en kjempejobb med alles favorittvampyr.
Atlantic Forlag skal ha ros for en satsing som var både bred og med mange utgivelser, men hovedproblemet var en elendig redaksjonell profil. Utover opplysninger om neste heftet og egenreklame for andre utgivelser fra forlaget, var det ingenting som kunne hjelpe leserne. Når i tillegg seriene ble presentert i de merkeligste rekkefølger med stadige hopp frem og tilbake i kronologien, ble det vanskelig å følge med i heftene til Atlantic. For eksempel ble en historie der Black Cat overlevde et angrep publisert mange måneder før episoden der hun tilsyelatende døde. Dette var dårlig redigering, og Marvel-seriene var alt annet enn en lang rekke tegneserier som kunne leses i riktig rekkefølge. Et eksempel kan vi se i de første Edderkoppen-utgivelsene. Her hoppet man fra Amazing Fantasy nr. 15 til Amazing Spider-Man nr. 1, 74 og til 140 på de tre første bladene. Deretter fikk man seriene i kontinuitet, før man i 1980 plutselig presenterte Ditko-materiale i alt annet enn riktig rekkefølge og med enkelte hopp.
Ved siden av Atlantics Marvel-utgivelser hadde Hjemmet sikret seg Moon Knight. I bladet Månebaronen kunne forlaget presentere de glimrende seriene til Doug Moench og Bill Sienkiewicz i 25 hefter i årene 1981-1983. Biserie var Conan i farger, men med bare et fåtall sider hver gang ble det vanskelig å følge med i denne. Månebaronen dukket også opp i to utgaver av Supertempo.
Atlantics tegneserier var på mange måter et bedre tilbud enn SEMICs DC-utgivelser på samme tid. Mens Atlantics Edderkoppen og Atlantic Serien var på 52 sider i 1978, kunne Supermann og Lynvingen bare by på 36 sider med superheltaction hver måned. Det var først i 1979 at SEMIC-heftene kom opp på samme sidetall. Dette må tolkes som at SEMIC så på Atlantics utgivelser som en trussel i markedet.
Det var først og fremst Marvel-serier fra 70-tallet som ble gitt ut av Atlantic de første årene. Originalheftene hadde 17 sider med historier, og Atlantic valgte å redigere 51 originalsider til 48 sider handling i hvert hefte. Som regel var det den første siden med splashpage og resyme fra forrige hefte som ble kuttet ut i de norske utgivelsene, men enkelte ganger kunne også sider som var viktig for handlingen bli kuttet bort.
Selv om Sølvpilen ikke er superhelt, er han i alle tilfelle en helt. Derfor gir vi kiowahøvdingen plass i Superhelter i Norge. Denne uken inntok indianerhelten de norske bladhyllene sammen med makkerne Falk og Månestråle for første gang siden 1991. Gjensynet var ikke like hjertelig som det kunne vært. De to utvalgte historiene i bladet holdt ikke noen høy kvalitet, og de var vel egentlig bare et uttrykk for at tiden har løpt fra gode, gamle Sølvpilen.
